Den som gir seg er en dritt
Det er tidlig på morgenen den 3. mai 2011. Petter Westeng er på vei til jobb i en liten Renault. På halvveien kolliderer han med en trailer. Situasjonen er livstruende og han blir liggende i koma med skader i hele kroppen. Slik begynner Petters historie om å aldri gi seg.
Han vet ikke hva som egentlig skjedde den morgenen for 12 år siden. Sjåføren av traileren har sagt at Petters bil kom over i motsatt kjørefelt. Etter to og en halv uke i koma våknet Petter opp til bekymrede ansikter rundt senga på intensiven.
Sammenstøtet hadde gjort enorm skade. Hjerteposen revnet, mellomgulvet sprakk, 10 ribbein var knekt. Totalt hadde han 23 brudd og andre kvestelser over hele kroppen. Prognosene var ikke gode: “Du vil kanskje aldri gå igjen, og i alle fall ikke sykle”.
Håp og stahet
Månedene gikk og mot alle odds kom Petter seg sakte, men sikkert i opptrening. Mye takket være utmerket fysisk form før ulykken. En dag han var hos fysioterapeuten klarte han ved en tilfeldighet å trå helt rundt på treningssykkelen. Kanskje skulle han klare å sykle igjen likevel? Han begynte så smått å trene spinning på det lokale treningssenteret og fortsatte med å sykle små turer. Så ble han utfordret av en venninne til å sykle Grenserittet. Det ble et vendepunkt. Petter trente, syklet imponerende 70 kilometer til og fra jobb hver dag og fullførte til slutt Grenserittet 2013 – under mantraet “den som gir seg er en dritt”.
Syklingen ble motivasjonen Petter trengte for å holde seg på beina. Han deltok i Grenserittet igjen i 2014 og 2017, og i 2015 syklet han Landegrensen.
Supermann
Ungene i barnehagen begynte å kalle Petter for Supermann, en tittel han etter hvert ble så sjarmert av at han like godt fikk tatovert ryggen med en diger supermannfigur som holder en Grenserittet-logo. Som påminnelse om hva man kan klare hvis man virkelig vil. Noen ganger får han spørsmål om det ikke er en litt sprø tatovering. -Da er jeg vel litt sprø, da, svarer Petter.
Etter 2017 har det vært tøffe tak. Senskadene begynte på et tidspunkt å innhente ham, og den ene operasjonen fulgte den andre. Dette har resultert i en langvarig og ufrivillig sykkelpause. Petter har lengtet tilbake til turer i skog og mark. I en lang periode har han egentlig hverken klart å gå eller sykle.
Sykkelglede
Men er man først bitt av basillen, går det ikke over så lett. I fjor høst fikk Petter prøve en håndsykkel for å se om den kunne gi ham tilbake sykkelgleden han savnet.
-Da jeg skulle få teste håndsykkel for første gang var ergoterapeuten min og sykkelleverandøren der. Jeg hadde egentlig ingen spesielle forhåpninger, så jeg satte meg på sykkelen og dro av gårde alt jeg maktet bortover veien. Så freste jeg over plenen så de daue gresstustene fløy rundt ørene på meg. Ingen trengte å spørre hvordan jeg følte meg eller om jeg hadde lyst på sykkelen, jeg var bare et eneste stort smil.
Det var nitrist å levere lånesykkelen tilbake. Med god hjelp fra lege og terapeuter ble det søkt om støtte til en egen håndsykkel til Petter. Etter noen nervepirrende måneder var det endelig klart: Søknaden ble godkjent og han skulle få komme seg ut og fortsette livet som syklist!
Verdens beste smertestillende
I vår sto den på gårdsplassen – Petters splitter nye håndsykkel, knæsj blå. Den matcher Grenserittet-sykkeldrakta perfekt. Av en deltakertrøye fra 2014 har kona sydd en vimpel til sykkelen slik at han skal være synlig i trafikken.
– Det var bløtt og klinete i vår, så jeg har spist en del sand. Nå sykler jeg hele tida, fra Varteig, opp til Børtevann og ut til Skjeberg, Skjebergdalen og Tveter. Jeg har velta et par ganger når jeg har blitt for ivrig, men det går seg til.
Petter deltok på Varteigtrimmen 25 km i vår sammen med sønnen sin, Jørgen. Jørgen brukte farens sykkel fra Grenserittet 2013.
-Om det er godt å komme seg ut igjen? Haha!
Petter ler av det dumme spørsmålet. Han har smerter 24 timer i døgnet, men på sykkelen glemmer han alt som er vondt. Sykkelen er nemlig verdens beste smertestillende.
-Tross alt: Den som gir seg er en dritt, ikke sant?